Til tross for klare bestrebelser på å innføre monopolmynt i første halvdel av tusentallet, er det først etter midten av århundret at det lyktes den danske kongemakten å etablere et pengevesen som kunne stå på egne ben. Forskere som Peter Hauberg, Georg Galster, Sture Bolin, Kirsten Bendixen, og C. J. Becker har tillagt Harald Hen æren for å ha refonnert myntsystemet og innført monopolmynt i Danmark på 1000-tallet (1). På samme måte har Nils Ludvig Rasmusson, Brita Malmer, Lars Haastrup, Carsten Ljungqvist, Jørgen Steen Jensen, Keld Grinder-Hansen og Michael Fornitz gjort oppmerksom på at det arkeologiske og numismatiske materialet meget vel kan tolkes dithen at denne overgangen fant sted mot slutten av Sven Estridsens tid (2). Mens alle synes å være enige om at det inntraff en myntreform ved etableringen av det danske pengevesen, står forskerne delt i synet på hvem som sto bak denne pengepolitiske reformen. For å tilføre ny kunnskap om denne omstillingen i dansk pengehistorie, skal vi forsøke og nærme oss problemet fra et nytt perspektiv. Mens tidligere forskning har fokusert på myntskattene, myntenes design og innskrifter, foreligger det ingen studier som bygger på metrologiske undersøkelser av myntene. Dette til tross for at flere har gitt uttrykk for at lødighetsanalyser av myntene er nødvendige for å forstå den samlede utmyntingsplan for perioden (3). Vi vet at det hersket to parallelle vektstandarder på Jylland og i Øst-Danmark på 1000-tallet, men vekten utgjør bare halve sannheten om myntstandarden. Myntenes metallinnhold var en vel så viktig ingrediens i tidens pengevesen. Med utgangspunkt i noen hittil upubliserte analyser av sølvinnholdet i dansk mynt på 1000-tallet, vil jeg argumentere for at etableringen av en dansk monopolmynt fant sted under Sven Estridsen og ikke under Harald Hen, samt at myntforringelser ble innført under Sven Estridsens senere år, og ikke først under Knut den hellige slik vi tidligere har trodd.
Metallanalyser av eldre dansk mynt hadde bare vært utført i liten grad, og da med den såkalte strykeprøven som gjennomføres ved å fjerne en liten bit av myntens overflate med slipesten og undersøke denne. På 1950-tallet ble det gjennomført 16 metallanalyser av penninger fra Knut den hellige (1080-86) med strykeprøver som viste et gjennomsnittlig sølvinnhold på ca 60% (5). Siden dengang har Knut den hellige blitt regnet som den første danske regent der benyttet seg av myntmonopolets mulighet for å tjene på myntfremstilling ved å utgi forringede mynter til overkurs (6). Våre to analyser av mynt fra Knut den hellige viser 69,7% og 62,3% sølv og bekrefter forringelsen av myntsølvet, selvom det er verdt å merke seg at de mer moderne aktiveringsanalysene viser en noe høyere verdi enn strykeprøvene (7). Mer bemerkelsesverdig er analysen av mynten fra Harald Hen (1074-80) som viste et sølvinnhold på 75,7%. Til tross for at det kun foreligger analyse av ett eksemplar, gjør en andel på nærmere 25% uedle metaller det rimelig å tro at det ligger bevisste valg bak en slik forringelse av myntsølvet. Det er imidlertid først under Sven Estridsen (1047-74) at vi får flere analyser som viser at myntforringelse var et utbredt fenomen også før Knut den helliges tid. Av tilsammen 12 mynter fra Sven Estridsens tid som ble underlagt analyse, inneholdt seks mindre enn 75%, hvorav tre eksemplarer omkring 50% sølv. Med forbehold om at vårt materiale hadde vært tjent med å være mer omfattende, synes det, på bakgrunn av at halvparten av de målte myntene var av forringet sølv, klart at vi her står overfor myntforringelser av betydelig kvalitativt og kvantitativt omfang (8).
Ideelt sett ville vi være istand til å knytte hver enkelt av de analyserte myntene fra Sven Estridssens tid til sikre funnprovenienser. Dette er dessverre bare mulig for syv av myntene. Disse myntene fordeler seg på to grupper: Funn med t.p.q 1050 og 1051 og t.p.q 1060 og 1065. Alle fire myntene med sølvinnhold over 90% kan knyttes til funnene Brøholt og Foldøy som begge tilhører den tidlige gruppen, med t.p.q. 1050/51, mens tre av myntene med lavest sølvinnhold, respektive 60,5%, 50,9% 48,6% stammer fra myntskattene Helgelandsmoen og Nordrum, begge med t.p.q. 1065 (9).
Når det gjelder dateringen av myntforringelsene, kan det, slik resultatene fordeler seg på en nedadgående kurve fra 95,1% til 48,6%, synes som om det har vært en planmessig forringelse av sølvinnholdet i mynten under Sven Estridsens lange regjeringstid [Diagram II].
Å ordne utmyntingene kronologisk på grunnlag av den fallende sølvverdien, er et metodisk grep som er mye brukt innenfor middelalder-numismatikken. Hvorvidt det er fruktbart i dette tilfellet kan bare besvares ved en nærmere analyse av myntskattenes koniposisjonen og omhyggelige studier av myntstemplene. Uten å gå inn på slike studier kan vi sette én av de analyserte myntene i sammenheng med en slik studie. Ulla Silvegren utført en omhyggelig studie av Hauberg type 28 som hun daterer til slutten av 1050-årene (10). Sølvinnholdet i vårt eksemplar av denne typen inneholdt 78,9% sølv. Et vesentlig lavere nivå enn i de gode myntene. Mye tyder derfor på at forringelsesprosessen var igangsatt allerede før år 1060. Mens myntene i funnene med datering omkring.1050 inneholdt godt sølvinnhold, det vil si ca 90%, inneholdt myntene fra de tre yngste funnene gjennomsnittlig noe over 50% sølv, det vil si nesten en halvering av sølvinnholdet i myntene, og betydelig forringelse i forhold til ovennevnte type datert før 1060. Det er påfallende at ingen av de tre myntene som stammer fra de sene myntskattene inneholdt godt sølv. Det synes således klart at den myntforringelsen som fant sted under Sven Estridsen ble gjennomført i årene mellom ca 1050 og 1065.
Før Sven Estridsens tid viser analyser av to mynter fra Hardeknut sølvinnhold på henholdsvis 92,6% og 89,9%. Dette sølvnivået holder seg under Magnus den gode hvis analyserte mynter inneholdt henholdsvis 94,0%, 88,8% og 86,1% sølv. Dette var i tråd med hva som var gjeldende for angelsaksisk og tysk mynt som ble importert til Danmark i støre antall. At Sven Estridsen begynte sin tid som myntherre med å utgi mynt av godt sølv synes klart. Like klart er det at hans senere utmyntinger inneholder betydelig dårligere sølv enn det som var gjeldende både for Hardeknut, Magnus den gode og hans tidligste utmyntinger. Og til tross for at vi kun kan støtte oss til én eneste analyse av Harald Hens mynter, er det verdt å merke seg at denne inneholder vesentlig høyere sølvinnhold enn forgjengerens, Sven Estridsens, mynt. At Knut den hellige igjen lar myntsølvet forringe noe, følger nærmest en av pengehistoriens lovmessigheter.
Sven Estridsens forringelse av sølvinnholdet i myntene ville ut fra et realverdisynspunkt føre til at hjemlig mynt ble mindre attraktive i forhold til fremmed mynt av god kvalitet. Når den danske mynten forringes, men likevel får en stadig sterkere stilling i den hjemlige myntsirkulasjon (11). må vi søke svaret i andre forhold enn myntenes realverdi. I et samfunn hvor myntslag og mynttyper av ulik vekt, sølvinnhold og design sirkulerte side om side, slik myntskattene vitner om, var folk oppmerksomme på hvilke mynter de mottok. I sagaen om færøyingene hører vi om en episode som utspilte seg på lovtinget. Trond hadde etter avtale med Karl den mørske samlet inn skatt fra Norderøyene. Da Karl og frenden hans Leiv møtte mannsterk opp ved Tronds bu for å kreve skatten, fikk de vite at Trond hadde slik øyeverk at han ikke kunne komme ut, istedet måtte de komme inn i bua. Der inne overrakte Trond dem en pung full av sølv. Leiv ville ikke godta betalingen inne i tusmørke, så han gikk ut hvor det var lyst. Han tømte pengene i skjoldet sitt, gransket dem og sa at hver eneste av disse myntene måtte være de ringeste som fantes på Norderøyene. Da Trond hørte dette ga han dem en annen pung med sølv. Heller ikke disse myntene var gode nok til å tilfredsstille Karl og Leiv. Etter mye ordhoggeri ga Trond dem pengene hans egne leilendinger hadde betalt ham samme vår. Da sa Leiv; "Ikke trengs det å se lenge, på dette sølvet, her er den ene penningen bedre enn den andre." (12). Denne episoden utspilte seg kort tid etter 1030, og såvidt vi kjenner til var mynten som ble utgitt på De britiske øyer, tysk område og i Norden av god kvalitet på denne tiden. Innholdet i sagaberetninigen må derfor anses som levning og ikke beretning. At sagaforfatteren har fatt med seg generelle trekk om pengebruk i egen samtid på begynnelsen av 1200-tallet, vitner kongens misnøye med å motta skatt i dårlig mynt når det fantes gode i omløp. En passus i samme saga forteller at dårlig mynt ikke ble godtatt i transaksjoner hvor det var avtalt en kjøpesum i god mynt. Det viser en utbredt praksis med å spesifisere pengeslag og -kvalitet i betalingsvilkårene (13). Folk var vant til skiftende pengeverdier. Det var bare i uspesifiserte transaksjoner at man kunne forvente å motta betaling i dårlig mynt. Forfatteren av denne sagaen må ha hatt god innsikt i middelalderens pengeforhold. I et slikt samfunn er det betimelig å spørre hvordan Sven Estridsen klarte å vinne terreng for sine egne mynter av dårlig kvalitet på bekostning av all angelsaksisk og tysk mynt av god kvalitet. At folk ikke var istand til å skille god fra dårlig mynt, kan neppe ha vært tilfelle ut fra beretning i Færøyingesagaen. Håndskriftet Codex Frisianus og den gammelislandske lovboken Gragas omtaler testing av mynten for å undersøke om den inneholdt godt sølv (14). Slike testmerker på mynt er svært utbredt i alle områdene nord og øst for elven Elben inntil etableringen av hjemlige myntvesen. Folk som var vant til å holde et våkent øye med kvaliteten på penger de mottok, ville utvilsomt være istand til å skjelne dårlig og god mynt fra hverandre. A utgi mynt av dårlig sølv hadde derfor lite for seg i et samfunn hvor det allerede eksisterte gode mynter i rikelig antall. Det er vanskelig å tenke seg at folk ville godta dårlig mynt så lenge god mynt var tilgjengelig. I et samfunn hvor den hjemlige mynten ikke hadde monopolstilling, men kongens mynt måtte dele omløpet med fremmede myntslag, er det nærliggende å se forringelse av mynten i sammenheng med mer vidtrekkende pengepolitiske tiltak.
I den sammenheng er det betimelig å spørre hvor representativt bilde av dansk myntomløp myntskatten fra Holsteinborg gir. Store myntskatter hvor verken myntene eller opplysninger om funnomstendighetene er bevart, vil alltid by på en rekke kildekritiske problem. Hvorvidt myntskatten fra Holsteinborg kan plasseres i den ene eller andre kategorien er vanskelig å avgjøre, men det synes klart at de to små myntskattene Jegstrup Mose fra Viborgs amt og Bjerregrav Mose fra Århus amt, som inneholder henholdsvis 32 og 33 mynter fra Knut den hellige, vitner om at Sven Estridssens mynter hadde forsvunnet fra sirkulasjon til fordel for Knut den helliges mynter (19). Dette var trolig skjedd ved myntfornyelser gjennomført av den enkelte konge. Et pengevesen som var garantert av monarken, ville være følsomt overfor skifte av monark. Når en kongemakt klarte å utelukke fremmed mynt fra sitt territorium, er det nærliggende å tro at det også var mulig å inndra forgjengerens mynt og erstatte disse med sine egne. Nå er det ikke bare den fremmede mynten som forsvinner fra danske myntskatter i denne perioden. Også forgjengernes mynter forsvant i stor grad fra omløp. Uten naturlige sølvforekomster i Danmark var kongemakten avhengig av sølvtilførsel utenfra og/eller gjenbruk av det sølvet som var i omløp. En vellykket myntfornyelse ville bety betydelig tilførsel av sølv, noe som var nødvendig for å gjennomføre egne utmyntinger.
Et annet argument for gjennomføringen av myntfomyelser på denne tiden er valget av mynttyper. Sven Estridsen er trolig den som utga flest forskjellige mynttyper i Norden på 1000-tallet. Mye er skrevet om hans bysantisk inspirerte motivvalg på myntene (20). For å si det med C. J. Becker betegner de et radikalt brudd med alle forutgående typer (21). Og ikke bare med tidligere danske myntutgivelser, de skiller seg også bemerkelsesverdige klart fra samtidig angelsaksisk og tysk mynt (22). Mange vil sikkert finne kunsthistoriske motiver for disse endringene. Det er imidlertid nærliggende å se dette bruddet fra et administrativt perspektiv. For å etablere et hjemlig myntvesen hvor fremmed mynt var utelukket fra sirkulasjon, var det nødvendig å inndra den fremmede mynten og erstatte den med egen mynt. En slags myntfornyelse rettet mot oppbygging av et stabilt system hvor all fremmed mynt i landet ble innvekslet mot hjemlig mynt. En viktig faktor i en slik prosess var muligheten til enkelt å kunne skille fremmed fra hjemlig mynt. Ved å innføre motiver med forbilder i det bysantinske myntvesen, hvis mynter bare utgjorde en ubetydelig del av myntomløpet, kunne Sven Estridsen sikre seg at hans mynter var lette å skille fra de fleste fremmede mynter som strømmet til Danmark fra England og tyske områder.
Jørgen Steen Jensen og C. J. Becker har begge påpekt mangelen på myntskatter fra dansk territorium fra 1050-årene i forhold til den forutgående perioden (23). Om vi slutter oss til Jørgen Steen Jensens tanker om myntfornyelse i Skåne fra Sven Estridsens tid, var penningen dermed blitt det Sture Bolin karakteriserte som en skattperining med begrenset gyldighet i tid og rom (24). Hvorvidt den samme udviklingen fant sted i øvrige Danmark, er vanskelig å si noe om ut fra de myntskattene vi kjenner idag, men utfra det vi kan se av udvikling i myntvesenet ellers, synes det nærliggende å tro at myntfomyelser var et pengepolitisk tiltak som fant sted over store deler av det territoriet Sven Estridsen regjerte (25).
Sentrale kilder for påstandene om privat utmynting har vært noen myntserier som bærer myntinnskrifter skrevet med runetegn. Runemyntseriene hører til de best dokumenterte danske myntutgivelsene fra 1000-tallet. Ser vi nærmere på disse utmyntingene, finner vi imidlertid at organiseringen vanskelig kan ha vært så tilfeldig som flere har villet ha det til. Lund var hovedmyntsted i Danmark også i de siste årene av Sven Estridsens regering da runemyntene ble utgitt. Til tross for at utmyntingen av lundske runemynter må ha vært omfattende, kjenner vi bare tre typer (31). Av disse er det særlig én mynttype [Hauberg 30] som utmerker seg ved at 35 forskjellige mannspersoner har satt sitt navn på mynter av denne typen. Når disse fabrikerte 116 reversstempler i Lund, alle med ensartet motiv omgitt av runeomskrifter, kan ikke det ha vært resultat av tilfeldige motivvalg. Ideen må, som Moltke har argumentert for, være unnfanget av en overordnet myntembedsmann (32). I motsetning til Moltke har jeg vanskelig for å se at denne overordnede embedsmannen ikke sto i kongelig tjeneste. Lund var et sentralt maktsentrum i den danske kongemaktens organisasjon og myntvesenet av et slikt omfang at myntpolitisk anarki neppe ville blitt godtatt i den danske kongemaktens hovedsete. Det synes derfor fornuftig å slutte seg til Jørgen Steen Jensen som gir klart uttrykk for at myntretten var et vel voktet regale på denne tiden (33).
Med 330 kjente reversstempler for runeutmyntingene synes det klart at det ble slått betydelige antall av disse myntene i Lund og Roskilde. De fleste som har latt navnet sitt forsyne runemyntstemplene, er kient fra mellom fem og ti ulike reversstempler. Innen numismatisk forskning foregår det stadig en debatt om hvor mange mynter vi kan regne med at et stempel kunne prege, og i hvilken grad stemplenes kapasitet ble utnyttet til fulle (34). For den enkelte som rimeligvis må ha deltatt i administrasjonen av det enkelte myntstempel påført hans navn, kan det, fra vårt funksjonelle ståsted, synes fornuftig at stemplene ble utnyttet i størst mulig grad. Selv med svært konservative estimat vil det være rimelig at ett myntstempel kunne slå mynt som beløp seg til 10 mark (35) Hvorvidt ti stempler preget mynt for 100 mark, vil vi nok aldri kunne fastslå, men ut fra vår viten om myntproduksjon på denne tiden, er det rimelig å anta at mange av de personene som tilkjennegir seg på runemyntene fra Lund nok har stått for utmyntinger som beløp seg til flere titalls mark. Dette var betydelige summer. Mange av navnene som opptrer på runemyntene fra Lund peker mot Danelagen (36). At myntkyndige personer reiste fra Danelagen til Lund med slike summer i varer, sølv eller mynt, med det for øye a utgi mynt i dansk regi, synes merkverdig. Dette var en tid da sølvtilførselen fra Kalifatet forlengst hadde opphørt og Harz-gruvene i Rammelsberg var begynt å tørke ut. Samtidig var store mengder sølv begynt å finne veien til utsmykking av et stadig voksende antall kirkebygg. Sølv til utmynting var så smått begynt å bli mangelvare. Når ny utmynting skulle igangsettes i stor skala var det nærliggende å benytte seg av det sølvet som allerede var i omløp. En mulighet var å gjennomføre en myntfornyelse, slik Jørgen Steen Jensen mener ble gjennomført i Skåne på slutten av Sven Estridsens tid (37). En slik myntfomyelse kunne umulig koordineres og gjennomføres uten en sentralstyrt beslutning og en organisasjon som var istand til å sette slike beslutninger ut i live. Det er vanskelig å se at 35, eller flere, privatpersoner klarte å gjennomføre myntfornyelse i stor skala uten at landets eller områdets høyeste politiske instans, nemlig kongemakten, medvirket.
Et annet argument som går imot private utmyntinger, vitner de små probérmerkene på tidens mynter om, eller rettere sagt mangelen på sådanne. Det er allment kjent at mynt i omløp i Nord-Europa ble utsatt for testing, eller såkalt probéring, i utstrakt grad. Bakgrunnen for disse små innsnittene i myntoverflaten og myntens kant var behovet for å teste sølvkvaliteten. Noe vi finner skriftlig belegg for i den gammelislandske lovboken Gràgàs og Codex Frisianus (38). Metallanalysene som er redegjort for ovenfor viser at mynter fra Sven Estridsens senere år inneholder et betydelig innslag av kobber. En slik myntforringelse ville normalt ha medført probéring i økende grad. Man kunne forvente at mistenksomheten til mynt ville tilta ved at betydelige antall mynt av dårlig kvalitet ble satt i sirkulasjon. Isteden kan vi observere det motsatte. I 1060-årene ser det ut til at slike probérmerker forsvinner fra myntene. Forklaringen på at en utbredt praksis som har fimet sted på dansk område i mer enn hundre år opphører i løpet av et tiår, må søkes i mer ordnede politiske forhold, ikke i manglende kongelig kontroll.
Hvis vi ikke hadde kunnet registrere en nedgang i antall probérmerker på Sven Estridsens tid, ville det ha vært uforenelig med tanken om innføring av monopolmynt og etablering av et hjemlig pengevesen. Når vi nå kan slå fast at utviklingen fra hyppig til stadig sjeldnere probéring av myntene fant sted under Sven Estridsen, er det nærliggende å se dette som en følge av at probéring av hjemlig mynt ikke var i pakt med den utviklingen av pengevesenet som fant sted i 1060-årene. Det danske folk hadde trådt ut av vikingtidens mynthistorie og etablert seg i det vi i dag karakteriserer som middelalderens begynnelse.
Isteden for å fokusere ensidig på Danmark, skal vi ta problemet fatt fra et nordisk perspektiv. Etter overveldende utenlandsk dominans i norske myntskatter frem til midten av århundret, kan vi observere store endringer i myntskattenes komposisjon fra 1050-årene og noen tiår frem i tid. Fremmed mynt forsvinner som en følge av etableringen av et norsk myntvesen under Harald Hardråde (1047-66) og hans sønn og etterfølger Olav Kyrre (1067-93) (42). I Sverige, hvor det ikke ble etablert et hjemlig myntvesen i løpet av det 11. århundre, beholder utenlandsk mynt sin dominerende stilling i myntskattene ut århundret (43). Myntskattene blir noe færre og tysk mynt blir forholdsvis fler enn engelske, samtidig som flere danske mynter gjør seg gjeldende i myntskattene. Under ellers like politiske forhold er det nærliggende å tro at myntskattene fra svensk område skulle ha vært tilsvarende de som ble nedlagt i Danmark og Norge. Særlig siden store deler av myntstrømmen kom sør- og vestfra. Om vi tar for oss perioden ca 990 til 1050, er komposisjonen i danske, svenske og norske myntskatter i store trekk overensstemmende. Så å si samtlige myntskatter fra det nord-europeiske området inneholder betydelige andeler tysk og angelsaksisk mynt sammen med mindre antall irske, skandinaviske imitasjoner, danske, bøhmiske, polske og andre myntslag. Når vi i 1050-og 1060-årene kan observere at danske og norske myntskatter gradvis endrer karakter, samtidig som svenske myntskatter fortsatt bærer preg av utenlandsk dominans, henger det sammen med at Danmark og Norge har fjernet seg fra det pengepolitiske stadium som Sture Bolin har karakterisert som den "evige penningens tid" (44). Hadde forholdene i Danmark og Norge utviklet seg likt, ville det ha vært rimelig å søke bakgrunnen for endringene i økonomiske forhold ute og hjemme. Når endringene og endringstakten i de to kongedømmene ikke utspiller seg ensartet, er det isteden rimelig å søke i hjemlige politiske forhold.
Det danske myntvesenet blir ofte sammenlignet med det engelske på Knut den stores tid. Hvorvidt Knut organiserte sitt danske myntvesen etter angelsaksisk modell eller ikke skal vi ikke ta opp i denne sammenheng, isteden kan vi slå fast at om han så gjorde, var det ihvertfall ett felt hvor kong Knut ikke maktet å hevde sin rett: I motsetning til det angelsaksiske, hvor vi har bevart lovbestemmelser som forteller at ingen annen mynt enn kongens egen skulle sirkulere i kongeriket, var det danske mymtomløpet av samme karakter som det øvrige Nord-Europa; myntskatter fra Knut den store, Hardeknut og Magnus den godes tid viser at fremmed mynt utgjorde betydelig større andeler av myntomløpet enn hjemlig mynt. Det er først etter midten av århundret at den hjemlige mynten vinner terreng i forhold til den utenlandske.
På grunnlag av myntskattene har Sture Bolin fremlagt påstanden om at utenlandsk mynt forsvant ved et "trollslag" fordi de ble forbudt i Danmark etter 1075 (45). Dette kan synes plausibelt fra ett ståsted, men velger man en annen tolkning av hva det danske mynt- og myntskattmaterialet viser, får man et noe annet svar. Vel er det slik at dansk mynt erstatter fremmed mynt i en større grad i myntskattene med t.p.q. etter 1075 enn tidligere, men når kongens egen mynt utgjør ca 60% i de fire myntskattene som foreligger allerede fra 1060-årene (46), utgjør situasjonen etter 1075 en gradsforskjell, ikke en omvandling. Det er vanskelig å tenke seg hvordan 60% av den fremmede mynten ble erstattet med kongens egen mynt i 1050- og 60-årene uten at det forelå bestemmelser mot fremmed mynt fattet på sentralt hold. Særlig med tanke på at kongens egen mynt var av dårligere kvalitet enn den utenlandske.
Når utenlandsk mynt fortsatt utgjør ca 40% av innholdet i myntskattene fra Sven Estridsens senere år, kan det dessuten være et resultat av at myntskattene gir et noe skjevt bilde av hvor effektiv myntreformen ble gjennomført. Folk som ønsket å tessaurere mynt ville temmelig sikkert forsøke å fa tak på utenlandsk mynt av godt sølv fremfor hjemlige mynt av dårlig kvalitet. Greshams lov sier at dårlig mynt fordriver god mynt. I forlengelse av Greshams observasjon, er det meget mulig at en del av den gode mynten, i dette tilfellet utenlandsk mynt, ble drevet i hendene på folk som beskjeftiget seg med tessaurering. Vi skal derfor ikke se bort fra at den utenlandske mynten er overrepresentert i myntskattene fra 1060-årene. I forlengelse av Sture Bolin kan vi si at den reformprosessen hvor fremmed mynt ble erstattet av hjemlig mynt fortsatte etter Sven Estridsens død i 1074. Det var fortsatt elementer av fremmed mynt igjen i omløp. Å holde fremmed mynt ute fra dansk pengevesen var en oppgave som krevde kontinuerlig ettersyn og kontroll. Siden Sven Estridsen klarte å gjennomføre det administrative og organisatoriske mesterstykke å erstatte 60% av den utenlandske mynten i omløp med sine egne mynter av dårligere kvalitet, synes det betimelig å gi ham æren for den myntreformen som førte til at det danske pengevesenet for alvor etablerte seg som en faktor idet danske samfunn.
Det er ikke vanskelig å se hvorfor Harald Hen har blitt utpekt som reformatoren og etablereren av et hjemlig dansk pengevesen. Jeg vil på ingen måte underkjenne betydningen av de pengepolitiske tiltakene som fant sted under Harald Hen. Likevel synes det klart at det var Sven Estridsen som lot den pengepolitiske snøballen rulle. Med de tiltakene som tok form ved endringer i myntenes standard og fordansking av myntenes art og myntskattenes sammensetninger, la Sven Estridsen føringer for utvikling av et hjemlig pengevesen. Et monopolmyntvelde hvor all annen mynt enn kongens var å betrakte som ugyldig. At Sven Estridsen ikke maktet å gjennomføre reformen til fulle, slik det ser ut til på bakgrunn av de kilder som står til rådighet, kan ha bakgrunn i flere forhold, men at prosessen var godt igang allerede under Sven Estridsen kan vanskelig ses bort fra. Det er mot denne bakgrunn etableringen av et hjemlig dansk pengevesen må ses.
Hardeknut (1035-42)1) 92,6% IFA 1973/181 (0,962) Roskilde UMK Hbg. V, 32 2) 89,9% IFA 1973 II/11 0,929 Lund Brøholt t.p.q. 1050 Hbg. IV, 9
Magnus den gode (1042-47)
3) 94,0% IFA 1973 II/13 1,028 Roskilde HMB Hbg. VII, 21 4) 88,8% IFA 1973/189 0,698 Odense UMK Hbg. VII, 31 5) 86,1% IFA 1973/183 (0,310) Hedeby UMK Hbg. VII, 38
Sven Estridsen (1047-74)
6) 95,1% IFA 1973 II/14 (0,711) Lund Foldøy t.p.q. 1051 Hbg. VIII, 6 7) 94,7% IFA 1973 II/15 0,890 Lund Foldøy t.p.q. 1051 Hbg. VIII, 6 8) 92,2% IFA 1973/194 1,143 Odense Foldøy t.p.q. 1051 Hbg. X, 53 9) 88,4% IFA 1973 II/16 1,070 Lund Brøholt t.p.q. 1050 Hbg. VIII, 6 10) 84,1% IFA 1973 II/17 1,113 Roskilde HMB Hbg. IX, 38 11) 78,9% IFA 1973/190 0,850 Lund UMK Hbg. DC, 28 12) 73,2% IFA 1973/191 0,948 Lund UMK Hbg. IX, 30 13) 69,8% IFA 1973/187 1,067 Lund UMK Hbg. IX, 32 14) 60,5% IFA 1973/197 0,630 Viborg Nordrum t.p.q. 1065 Hbg. XI, 66 15) 54,5% IFA 1973/188 0,611 Viborg UMK Hbg. X, 56 16) 50,9% IFA 1973/193 1,034 Lund Helgelandsmoen t.p.q. 1065 Hbg. VIII, 6 17) 48,6% IFA 1973/196 0,828 Roskilde Nordrum t.p.q. 1065 Hbg. IX, 37
Harald Hen (1074-80)
18) 75,7% IFA 1973/186 0,790 UMK Hbg. XI, 1 var.
Knut den hellige (1080-86)
19) 69,7% IFA 1973/184 1,210 Lund UMK Hbg. XI, 3 var. 20) 62,3% IFA 1973/185 0,911 Roskilde UMK Hbg. XI, 7 var.
Analysemetodene er nøyaktig de samme som ligger til grunn for analysene av de myntene som ble brukt som kildegrunnlag for Kolbjørn Skaares doktoravhandling "Coins and Coinage in Viking-Age Norway, The Establishment of a National Coinage in Norway in the XI Century, with a survey of the preceding Currency History", Lund 1976. Metoden er utførlig behandlet av Kolbjørn Skaare og Eiliv Steinnes, Mynter i atomreaktoren, NNUM 1966, 81-9, og i Skaares doktoravhandling fra 1976, 79 ff. (47).
(NNÅ 1994-96 side 111-127)