Vi har vel mange ganger drøftet betydningen av punkt eller ikke punkt på en mynt, og mange regner punkter, stjerner og rosetter som utstyr av helt uvesentlig karakter. Men står man overfor spørsmålet å skulle finne den kronologiske følge av en myntrekke, kan en sådan detalj få en avgjørende betydning - og da både de ekte og de falske punkter, eventuellt mangelen av dem
Og det er dette med de falske eller tilsynelatende manglende punkter jeg vil omtale her. Fra Ragoczy-auksjonen erhvervet jeg et par mynter som på hver sin måte er rene skoleeksempler på dette.
Den ene er Fr. III's norske 8 sk. 1661 (Schou nr. 48), Ragoczy nr. 972. Her var mynten "som S. 48, men uten punkt mellem 1 og 6 i årstallet". En stusser jo uvilkårlig over plaseringen av et punkt midt inne i et tall. At det i en legende kan være på sin plass som skille mellem ordene er så, men midt inne i et ord - eller som her et tall - er så malplasert at ordet "tømmermenner" uvilkårlig faller en i tankene. Ved nærmere undersøkelse viste det seg også at det ikke er et punkt fra myntgravørens hånd, men en stempeldefekt som må gis samme rang som en annen stempelspring. Det viser seg nemlig at alle Schou-nr. 1661, 47-53 er preget med samme adv. stempel. Og da er det ingen annen mulighet tilbake enn at punktet er oppstått som en stempeldefekt. Fra min gode venn H. Fjeldgaard-Andersen har jeg i sin tid fått meddelelse om en "kombinasjon" av S. adv. 49/rev. 48. Og denne "kombinasjonen" er det også jeg har fått nu. Men dette er ingen kombinasjon av Schou-numre men ganske enkelt S. 48 før stemplet ble defekt. Og da denne defekten ikke er kjent i forbindelse med noen av de andre rev.-stemplene, sier dette oss at rev.-stemplet S. 48 må være det yngste i produksjonen.
Hvordan er så denne regelmæssige stempeldefekten pppstått? Det kan være at det er sprunget ut et stykke av stemplet. Det ser vi jo så ofte, men de er som regel svært ujevne av dybde og form. Da tror jeg heller at det har vært en blære i stålet like under flaten. Stemplet, som jo må ha vært meget sterkt da det har overlevd hele 6-7 reversstempler, har tilslutt ikke lenger klart påkjenningen, og "broen" over den til da usynlige blære er sunket inn i stemplet, og etterlatt et jevnt og rundt hull i stempelflaten som minner om et ekte (villet) punkt.
Det motsatte er tilfelle med 2 mark 1662, S. 38. Denne er i Ragoczy nr. 976 kalt 39v. Revers er 38, men adv. har · 1662 ·. Ved nærmere ettersyn viser det seg også her å være en teknisk årsak og ingen utelatelse av et punkt fra myntgravørens side. S. 38-41 samt 50-51 er nemlig preget med samme adv. stempel til 7 forskjellige rev. stempler (2 av S. 40). Mitt eks. av S. 38 har tydelig punkt, men myntene i København og Stockholm har ytterst svake punkter som skyldes at stemplet er blitt fylt igjen av myntmetall - noe som lett kan forekomme. Denne plassen er nærmest randen, hvor metallets glidning utoverfra senter er størst, og punktet kan rett og slett bli klippet av mynten og ligge igjen ned i stemplet. Og de etterfølgende pregningene bidrar til å presse det ytterligere fast. Dette metallet, som jo ikke kan komme vekk fra sitt leie, kan få en hårdhet som kommer opp mot stålets. Og resultatet blir at de følgende myntene "mangler punkt" - et av de eksemplarene Schou må ha sett, og oversett den svake antydning av et punkt. For når en først er oppmerksom på at det skal være der, er det ingen sak å se det. S. 38 må altså få punkt etter årstallet i likhet med S. 39-41 og 50-51.
I motsetning til foregående eksempel kan en ikke her si med sikkerhet at myntene med svakt punkt er yngst, for det kan jo hende at feilen er oppdaget av myntgravøren - og renset ut, så de siste myntene igjen har fått tydelig punkt. Men en rettesnor kan det være, om en bare bruker den med kritikk.
(NNUM 1960 side 114-115)