Forfatteren ble nylig gjort oppmerksom på et brev i Riksarkivet (1), Oslo, undertegnet av den norske medaljøren Olaus Wiff (2). Brevet som er stilet til kongen (Frederik IV), er datert 23. mars 1725 og er altså skrevet i den tiden Wiff gjorde tjeneste som stempelskjærer ved mynten på Kongsberg. Som bilag til brevet følger en "Spesification", en fortegnelse over de stemplene Wiff leverte fram til nevnte dato. Denne fortegnelsen er utstyrt med en del stempelavtrykk, et representativt utvalg av de myntsortene det er tale om. Brevet med bilag vil bli publisert i sin helhet i slutten av denne artikkelen (se s. 101-104). Sitater nedenfor som er uten annen kildeangivelse, er hentet fra brevet. Bilaget refereres til som "Spesification". jfr. fig. 2.
Det dreier seg her om arbejdsfelt som ligger noe perifert i forhold til forfatterens øvrige studier. Andre står nærmere til å foreta en mer inngående behandling av Olaus Wiff og andre av "dansketidens" norske medaljører, sett fra historisk og kunsthistorisk synsvinkel (3). Forfatteren har derfor innskrenket seg til å besørge dette lille kildeskriftet publisert, supplert med enkelte kommentarer. Dette arbejdet har imidlertid ført til undersøkelser i annet norsk arkivmateriale som også har brakt en del nye opplysninger om Wiff.
Det den eksisterende litteratur, som særlig er basert på dansk arkivstoff, forteller om Olaus Wiffs liv og virke, er i korthet følgende: 1719 oppholder han seg i Dresden der han skjærer stemplene til sju "planetmedaljer" i anledning av kurprins Frederik August av Sachsens bryllup med erkehertuginne Maria Josepha 20. august dette år (4). En tradisjon sier at Wiff forlot Dresden helt uventet før medaljene var ferdigpreget. Men det viser seg nå at han i årene 1720-21 leverte ytterligere tre medaljer til hoffet i Dresden (5). Etter oppholdet i Sachsen er han en tid i København. Her assisterer han ved mynten. Ellers ble han hjulpet av den innflytelsesrike Frederik Rostgaard som da (siden 1721) var oversekretær i det danske kanselli. Gjennom ham fikk Wiff et par oppdrag. 1723 laget han en medalje i anledning av prins Frederiks fødsel (den senere Frederik V) (6). Samme år skar han stemplene til medaljen over "Norske Sølv-Verks Første Jubel Aar" (7). Den gjaldt 100 års-jubileet for sølvfunnet i Sandsvær, det som førte til grunnleggelsen av Kongsberg og sølvverket der. Regningene for disse arbeidene var ledsaget av mer eller mindre direkte uttalte bønner - fra Rostgaard og ham selv - om tryggere kår for Wiff. I november 1723 fikk han ansettelse som stempelskjærer på Kongsberg der han døde 1730.
Vi skal nå se hva de nye arkivfunn forteller om Wiffs læretid og utdannelse, hans ansettelse ved Kongsberg-mynten, hans virksomhet der - og hans familieforhold.
Olaus Wiff ble utdannet ved mynten i København. Han arbeidet her fra ca. 1708 og var der fremdeles 20. august 1716: "... efter at ieg her ved H. K. M.s Mynt i Kiøbenhafn udj 8 Aar har været brugt og bruges endnu dagligen ...". Dette nevner han i et brev der han, for annen gang, retter en forespørsel om han kunne få tjeneste ved Kongsberg "eftersom paa nogen Tid har gaaet et Rygte at ved H. K. M.s Mynt udj Norge schulde behøves cen Stempelskiærer, saa som dend nu værende formedelst tiltagende Alder og andre visse Svagheder befindes iche nøyagtig at kunde giøre hans anbetroede Embede fyldist ..." (8). Et år tidligere hadde han sendt dette brevet til myndighetene: "Eders Excell. særdeles medfødde Genereusité, som icke viser nogen trængende trøst- eller hielpeløs fra sig, giver den Forsikring, at denne min Begiering icke udj Unaade skal vorde anseet, Thi saasom Rygtet gaar, at mand skulde behøve en Stempelskiærer ved H. K. M.s til Kongsberg udi Norge, og jeg 7 samfulde Aar har anvendt til samme Konst, en Deel at lære, en Deel ogsaa derudi at naa nogen Perfection mig med ald Fliid har øvet, og mig ved Høyst bemeldte K. M.s Mynt her udi Kiøbenhafn til samme Function har ladet bruge, saa er min underdanigste Bøn og Begiering, at Eders Excell. vilde have den Naade for min ringe Person til bemelte Bestilling at forhielpe, saasom jeg derimod forsikrer, at jeg noksom skal præstere hvad som heldst af nogen Stempelskiærer kand udkræfves ..." (9).
I sin påtegning av 18. november 1716 medgir myntmesteren på Kongsberg Henning Christopher Meyer, at stempelskjæreren, Andreas Jonsen Lunde, ikke hadde skjøttet sitt arbeide helt tilfredsstillende. Det var for øvrig blitt klaget på ham flere ganger tidligere. Men nå gikk det bedre siden han det siste halvannet år hadde hatt en ung assistent, Erasmus Simon Kongsberg, "welcher schon in dieser profession guten Grund und Wissenschaft gehabt". Den unge Kongsberg som var sønn av Mag. Jørgen Nielsøn Kongsberg, den danske sognepresten på stedet, søkte 1721 om ekspektanse på stempelskjærerstillingen (10). Han ble også lovet stillingen i tilfelle "Dødsfall eller annen lovlig vacance". Det ble anbefalt at han til så lenge skulle dra utenlands for å dyktiggjøre seg, med bidrag og lån fra bergkassen.
Det ble imidlertid Olaus Wiff som i 1723 ble den nye stempelskjæreren på Kongsberg. Den andre liebhaber til stillingen var fremdeles i utlandet, han hadde visstnok også reist til Dresden (11). Det var neppe hans fravær som var skyld i at vedkommende instanser og myndigheter brøt sitt løfte til Erasmus Simon Kongsberg. Forfatteren vil tro at bakgrunnen for ansettelsen av Wiff må søkes i rent spesielle forhold ved utmyntningen. Det hastet med å få en habil stempelskjærer til Kongsberg, og i dette tilfelle hadde Wiff et særlig aktivum. Det var dårlig utbytte ved sølvverket i 1720-årene, men sommeren 1723 kunne stattholderen i Norge, Ditlef Vibe, rapportere "dass mit Ausgang des September Monaths 30000 rd. könne herunter gezogen werden" (12). Ved kongelig resolusjon av 17. august 1723 ble det bestemt at det skulle utmyntes kroner av denne sølvbeholdningen: "Vi ... ville derfor at de 30000 rdr. til Croner paa Kongsberg efter den nye Stempel som Vi nu lader forferdige skall formyntes af samme Gehalt som ... Kong Frederich Tertij Croner ..." (13).
Imidlertid trakk saken ut. Dels skyldtes det vansker med å fastsette kronemyntens agio vis à vis småkuranten, dels tok det lang tid med stemplene. 5. november skriver Oberbergamtet "... og saasom Stempel Snideren icke endnu er bleven ferdig med Stemplernes Skiæring kand denne gang ingen prøve følge" (14). Stattholderen selv uttaler i brev av 6. november: "... jeg tvifler meget paa at Stemplen bliiver saa vel udarbeydet paa Kongsberg som den er giort udi Kiøbenhafwn, hvilket til deels kommer af Stemple Sniderens incapacité, og at Berg Sølvet aldrig bliver saa viid udj Mynten, som det der tages af giort Sølv." (15). Stattholderen så helst at hele sølvkvantumet ble utmyntet i tolvskillinger. Kongen mente nå at det var best å sende sølvet til utmyntning i København. Men det var mange betenkeligheter ved en slik ordning så han tilføyde: "... eller at ved formyntning af dette Sølv her skulde være meere forliis, saa kunde med Stempel Snideren som Stemplene her haver skaaren een Contract sluttes, at hand reiste til Kongsberg og der til Stempel Snider i den gamles stæd beskickes og kunde den gamle stempel Snider een liden Pension tillegges." (16).
Slik ble da Olaus Wiff beskikket som stempelskjærer ved mynten på Kongsberg, med en årsgasje på 268 rd. Andreas Jonsen Lunde fikk en pensjon på 60 rd. arlig. Wiff ankom til Kongsberg ca. 15. desember 1723 (17). Han begynte straks å arbeide med stemplene til en lignende kronetype som den han hadde laget i København (18). 20. januar 1724 leverer Wiff et par kronestempler, sitt første arbejde som norsk myntgravør. Etter hans egen fortegnelse skar han i alt 22, stempler, 14 adverser og 8 reverser til Kongsberg-kronen med årstall 1723 (Spesification), se fig. 1a. Utover våren 1724 var han også beskjefdget med å lage tolvskillingstempler. Av et brev datert i 5. mars går det fram at han på den tid var begynt på dette arbeidet, 14 stempler var ferdige (19). Vi ser videre av Spesification at han pr. 11. mai hadde levert 44 stykker, og etter at han St. Hans dag (24. juni) hadde skåret ferdig de siste 4 par "zu die beijden Slagewerck", var summen av tolvskillingstempler fra hans hånd dette halvåret kommet opp i 76. Se fig. 1c.
Fra nyttår 1725 begynner en intensiv tilvirkning av toskillings-stempler (med årstall 1724, se fig. 1b og d). I januar skjærer Wiff 33 stempler, i februar 60, og i mars - fram til den 23. - leverer han 72. Det er i alt i 85 toskilling-stempler på snaue tre måneder. Ved siden av dette arbeidet laget Wiff i mars "Neuen Zeinung zu Cronen". I samme måned skar han også et prøvestempel for sekstenskillinger (årstall 1725, se fig. 1e), jfr. Spesification. Etter bestemmelse av 3. mars 1725 skulle det igjen slås kroner på Kongsberg (20). Når det gjelder sekstenskillingen, var det alt i 1724 bestemt at en utmyntning av denne møntsorten skulle settes i gang. Den ble imidlertid utsatt, og den ble senere aldri realisert (21).
For så vidt kunne Wiff ha en viss dekning for sin påstand om at han ble pålagt å skjære stempler som ikke ble brukt. Men kanskje var det det ensformige arbeidet med alle toskilling-stemplene som fikk den nærtagende stempelskjæreren - en tidligere hoffmedaljør - til å klage til sin "Allergnådigster König und Herr". Klagebrevet er forfattet i en travel "toskillingsperiode". Hvor begrunnet den var hans klage "das mir aus blosen has und Verfolgung mehr arbeit als nöthig aufferleget wird", er det ikke godt å si noe sikkert om. Vi vet at utmyntningen av toskillinger tok et meget sterkt oppsving med pregeåret 1724. Mens det året før var myntet for 5014 rd. 44 sk. av denne møntsorten på Kongsberg, brukte man til toskillinger av 1724 hele 37564 rd. 44 sk., altså en økning til mer enn det sjudobbelte (22)
Flere forhold kunne bidra til å gjøre stempelskjærerarbeidet tungt og vanskelig. Myntmester H. C. Meyer beklager 5. mai 1724 at det går litt langsomt med kronemyningen. Det skyldes dels mangel på stempler, og noen av dem som er blitt levert, har fått skader ved herdningen - eller de har vært "zu geflach gearbeitet" (23). Litt tidligere har Wiff selv klaget over at myntsmeden gjorde dårlig arbeide.
Dette førte, sammen med "Staalets Misligheder" til at stemplene ikke holdt så lenge som de skulle (24). En uttalelse fra myntmesterens far og forgjenger, - også han het Henning Christopher Meyer, kan nevnes i denne sammenheng: " ... Wie viel Stempeln eigentlich des Jahrs vonnöthen, davon kann man nicht wol im gewisses setzen, allein bey jetziges Gott lob reichen Seegen und Silber Posten, wird man schwerlich mit 100 Par zu kommen können, sondern wol auf 120 Par zum Wenigsten das Facit machen müssen, ..." (25). Dette ble skrevet i august 1711, et år med stor utmyntning av åtte- og toskillinger på Kongsberg. Det ble også preget en del enskillinger (26). Det ser ut som "das bisweilen in einen Slagwerck 8 tage ein paar stempel aushalten" som Wiff nevner, er den rene ønskesituasjon.
Av rent konkrete opplysninger inneholder brevet ellers et par ting. I Dresden hadde Wiff "ohngefehr 5 Vierteljahr" som læregutt hatt en brorsønn av hyttenreuter på Kongsberg Johan Frederik Schwabe. Andre brev forteller også om "den unge Schwabe" som var kommet inn som assistent hos stempelskjæreren alt før Wiffs tid. Han hadde bl.a. skåret prøver til kronestempler høsten 1723 (27). Han kan muligens være identisk med den Johan Henrik Schwabe som 1729 ble utnevnt til schichtmester, en stilling som den tidligere stempelskjærerassistenten Erasmus Simon Kongsberg også innehadde (28). Den unge Schwabe fortsatte tydeligvis som assisterende stempelskjærer under Wiff, selv om han altså etter sin mesters mening var "niemahls ausgelernt noch die Kunst zu schneiden recht versteht".
Endelig får vi vite at Wiff var gift og hadde et barn da han ("mit frau und Kindt") i desember 1723 reiste over til Norge for å tiltre stillingen som stempelskjærer. Fra annen kilde får vi vite at hustruen var fra Dresden, og at barnet var en sønn (29). 24. februar 1730 befant imidlertid både hustruen, Johanna Doretha Wiff, og sønnen seg i Dresden. Den dagen underskriver Olaus Wiff en søknad om avskjed fra sin stilling på Kongsberg. I redegjørelsen for grunnerne til at han vil slutte, kommer han også inn på familien. Han ber om å få utbetalt den lønn han hadde til gode, det gjaldt hele 12 måneders gasje, for å kunne gjøre sin "Reises Fortsættelse til Sachsen som min kone og Barn sig opholder, hvor ieg agter best mueligt at søge min Lyche og nermere Fremtarv" (30). Han forteller at han er tilbudt en stempelskjærer-stilling i Dresden. Men Wiff får så høre betingelsene som han ikke er helt fomøyd med: "Men som jeg siden den Tiid haver maaet fornemme, at de belovede Reisepenger fra Dresden mig ej skall vorde assigneret, saavelsom og den af mig forlangede Medailleur Betiening, som jeg tilforne ved min Eisensnieder Embede i Dresden haver forretter, icke heller skall vorde accorderet, saa agter jeg icke Umage værd at jeg skulle modtage een anden Betiening, som jeg icke seer min Indkomst og Næring forbedret ved, og dertil fatigere mit svage Legeme med saa een besverlig Reise uden ringeste Vederlaug." (31)
Han tilbakekaller så avskjedssøknaden. Det var imidlertid for sent til å hindre følgende attest fra biskop Bartholomæus Deichman: "... Det har da med den første sag den Beskaffenhed, at Stempel Snideren Ole Wif meget vel fra Kongsberg kand undveres, saasom formedelst Druchenskab hands Siun saa er aftaget, at hand neppe meere tiener til at skiere noget rent Stempel af nogen Betydning." (32)
Olaus Wiff ble værende på Kongsberg til sin død som inntraff alt 17. september 1730 (33). Tre dager etter ble han begravet til "alle Klokker" (34). Hvilken alder han oppnådde, vet vi ikke, men vi tillater oss en omtrentlig beregning. Da han begynte som læregutt ved mynten i København, ca. 1708, var han trolig over 15, sannsynligvis under 20 år. Vi vet nå at han giftet seg i Dresden-tiden, altså ca. 1720 eller noe før. Hvis vi antar at han da var 25-30 år, skulle alt peke mot et sannsynlig fødselsår omkring 1690. Olaus Wiff ble antagelig ikke mer enn ca. 40 år.
Av Wiffs historie aner vi også utmyntningsforholdene med deres spesielle vanskeligheter ved Kongsberg-mynten i denne tiden. Det høyst ujevne utbyttet av sølvverksdriften skapte stor usikkerhet for myntproduksjonen. Dette influerte igjen på lønnssituasjonen og på arbejdslivet i bergstaden i det hele. Under slike forhold kunne det bli mangel på kvalifisert personelt. At det meldte seg visse vansker med rekrutteringen av dyktige stempelskjærere i det hoff-løse Norge, er ikke så merkelig. Denne tiden var også en brytningstid på det myntnings-tekniske området. De gamle slagverkene ble avløst av valseverk og spindelpresser ute i Europa. På Kongsberg holdt man lenge på det gamle utstyret (35).
Hele dette apparatet, med dets mangler og svakheter, var ikke det beste til å møte de store, ofte uforutsette, krav som ble stillet til myntforsyningen. Disse krav ble neppe mindre da rikenes finansielle vansker under ugunstig betalingsbalanse med utlandet og svingninger i myntverdien (36) ble tilspisset under den økonomiske krisen i årene etter Den store nordiske krig.
Olaus Wiffs skjebne kan i denne større sammenheng interessere mer enn en middelmådig stempelskjærers medgang og motgang ellers skulle ha krav på.
Riksarkivet, Oslo.
"Uplaserte saker som skal til avd. 1" pk. 2.
Aller durchlautigster Grossmächtigster Erbkönig
Evr. Königl. Mayt. muß aus allerunterthänigster treue und Pflicht, hier mit demythigst vortragen, wie mir von der hohen Königl. Cammer, bey meiner herreise nach Königsberg versprochen wurde, daß Ihro Königl. Mayt. allergnädigst gesinnet wärren, nicht nur zu Verfertigung der damahls benöthigsten stempeln zu den 30000thl. r. Cronen, Sondern auff meine Lebenszeit mich als stempels schneider bey hiesiger Müntze in Eyd und Pflicht zu nehmen, wie ich nun solche hohe Königl. Gnade mit aller unterthänigster dankbarkeit erkenne, und dahero auch solche beschwerliche Reise mit frau und Kindt, bey damahliger harten Winterzeit, mit grosen Umkosten angetreten, so viel mir doch meine Arbeit hier so sauer gamacht das Kaum ein stempelschneider jemahls so viel gearbeitet als ich, und ob ich gleick jetziger Zeit jedes tages 2 paar stempels verfertige ja mich noch verobligire wann Keine Veränderung des gepräges vorfällt, oder meine gereitschafft zu sehr springen will, ich wohl 3 Paar und noch mehr machen kann und wil, so hart man hier doch noch zu Evr. Königl. Mayt. mercklichen schaden und mir zum tort, des hiesigen hüttenreuter Swabes bruder sohn, welcher in Dresden meinen Jungen ohngefehr 5 Vierteljahr gewesen und niemahls ausgelernt noch die Kunst zu schneiden recht versteht, angenommen und laßen ihn stempels zur Königl. Müntze schneiden, welches fast nie bey einiges Potentaten müntze erhöret worden, das man einen jungen das jenige anbetraut was einem Eyd geschworen bedienten zu verrichten gehöret, dahero bitte allerunterthänigst Evr. Königl. Maÿt. wollen allergnädigst bey Müntz verständigen Leüten in Copenhagen untersuchen laßen, ob von einen Stempelschneider mehr als ich bis anhero gearbeitet und mich noch zu thun verobligire, kan pretendiret, und ob zu viel stempels als ich täglich verfertigen, bey der stärcksten gehende Müntze Könen verbrauchst werden, sohlte das brand Silber alhier verfertiget, und nach Copenhagen transportiret, und da selbst vermüntzet werden, wurde solches ein merckliches zu Evr. Königl. Maÿt. Interesse beytragen, und es wurde aldenn befunden werden, das nicht einmahl die helffe stempels wurden verbrauchet werden, und ob ich zwar nicht er weisen Kan, so ist doch gewiss, das bisweilen in einen Slagwerck 8 tage ein paar stempel aushalten und sollten die auff der Müntze arbeitende Leüten bey unpartejischen verhör bey ihren Eyd die Warheit außsagen müsßen, würde befunden werden das weder der eine noch anderetheil von meinen verfertigten Stempeln noch jemahl im brauch gevesen und das mir aus blosen has und verfolgung mehr arbeit als nöthig aufferleget wird, und dürfte ich ohne verantwortung die warheit sagen so wüste ich auch wohl die ursache, warum? Schliislich übersende allerunterthänigst zu desto besßerre untersuchung eine Spesification, was ich vor stempels alhier verfertiget und bitte allerunterthänigst Evr. Königl. Maÿt. wolle nicht gestatten das jemand anders Viel weniger einen unverständigen jungen, Meine arbeit anvertrauet werden mögen, den es mir sonsten umöglich nach meinen Eyd und Pflicht vor einigen fehler zu repondiren, Ich ersterbe in allerunterthänigster treue!
Königsberg d. 23ten Martij 1725,
(NNÅ 1961 side 92-105)
A letter from Olaus Wiff, which the present writer has come across in the National Archlves (Riksarkivet), Oslo, combined with further inquiry into Norwegian archival material, has produced new information on Olaus Wiff and his work at Kongsberg. This letter (in German), a complaint to the King, with an enclosed specification of the dies engraved by Wiff during his first fifteen months at the Kongsberg mint, is pubhshed.
It is now established that Olaus Wiff did his apprenticeship at the Royal Mint at Copenhagen (c. 1708-1717). In Dresden he married a Saxon woman, who gave him a son. Back in Copenhagen Wiff i.a. did some work for the mint, where he engraved dies for a new crown. The same type of crowns was now to be coined at Kongsberg as well, but the old engraver was found incapable of cutting these elaborate dies well enough. He was dismissed with a small pension, and Olaus Wiff was called in. He was made the new die-engraver in spite of the authorities having promised another Norwegian medallist, Erasmus Simon Kongsberg, the position.
Due to his listing of dies we can in detail study Wiff's work during the first fifteen months. In his letter he complains of being called upon to do more diecutting than was necessary "merely from hatred and persecution". According to his opinion a pair of dies should last eight days in a "Slagewerck", which at the time was still the main minting machine at Kongsberg.
Some circumstances which may have caused difficulties for a die-engraver as well as for the whole staff at the Kongsberg mint in those days, can be mentioned. The output of the silver mines at Kongsberg varied very much, falling to its lowest in the 1720's. This affected the coin-production, which again affected the wages and the general conditions of work in the town. At such times well qualified people may have left Kongsberg. It is also likely that Norway, keeping no court giving assignments to medallists, would at that time have problems concerning skilled die-engravers.
With these drawbacks the Kongsberg mint was not sufficiently equipped to meet the great, and often sudden, demands from a government in financial distress, heavily burdened by the economical depression after the Great Scandinavian War.